Hvis du noen gang har gått gjennom en spansk strandby iført lyse klær, godt påført solkrem, med kamera i hånden, så har du kanskje tjent deg ærestittelen guiri.

Men hvor kommer dette nysgjerrige lille ordet fra? Ordet ‘guiri’ har faktisk en mer betydningsfull opprinnelse enn det mange tror. Du vil bli tilgitt for å tro at det oppsto på strendene i Benidorm, men det startet faktisk på et slagfelt!

Under de karlistiske krigene på 1830-tallet (en kaotisk spansk borgerkrig med ulike kongelige tronpretendenter), ble tilhengerne av dronning María Cristina og hennes datter, Isabella II, kjent som ‘cristinos’. Men lenger nord, i Baskerland, endret lokalbefolkningen ordet noe for å bedre passe til baskiske talevaner, og navnet ‘cristinos’ ble mest sannsynlig til ‘gristinos’ og deretter ‘guiristinos’. Og begrepet festet seg.

Morbi vitae purus dictum, ultrices tellus in, gravida lectus.

Under disse samme krigene ble den britiske hjelpelegionen sendt for å støtte dronningens side, og mange år senere handlet guiristino mindre om politisk tilhørighet og mer om nord- og vesteuropeere som prøvde å si ordet ‘Cerveza’.

Nå, nesten 2 århundrer senere, hadde guiri blitt det vanlige begrepet for turister. Guirier er praktisk talt overalt, viser fram solbrente skuldre, med sangria i hånden, og ivrige forsøk på flamenco.

Er begrepet støtende? Ikke egentlig. Guiri blir ofte brukt med kjærlighet (eller i det minste med et lite fnis), og det er allerede dypt forankret i uformell spansk. Du vil høre det mest på steder som har en travel ferietid: Andalucía, Madrid, Balearene, Costa del Sol og Costa Blanca.

Noen deler av Spania har andre ord for utlendinger (extranjeros, forasteros, mochileros, yanquis), men guiri har en spesiell plass i hjertet deres – det er litt som å bestille paella til middag. Spanjolene kan kanskje vri litt på seg, men innerst inne elsker de den ekstra moroa og smaken guiriene bringer med seg.

Så, hvis du noen gang blir omtalt som guiri, bare smil, eier det, og bestill en til sangría. Du har fortjent det.