Ingen ære blant okkupanter.
Det som gjorde situasjonen personlig var at den nye beboeren angivelig hadde tilknytning til Garrido gjennom tidligere venner. Ifølge Garrido delte hennes tidligere venner detaljer om hennes fravær, og ga til og med adressen til den nye okkupanten. Hun hevder at denne handlingen var et svik, og forklarte at etter at vennskapene tok slutt, ble grenser krysset og privat informasjon ble gitt bort.
Saken ble omtalt i TV-programmet En boca de todos, der Garrido uttrykte sin frustrasjon og følelse av urettferdighet. Hun forklarte hvordan hun hadde gjort eiendommen beboelig og følte at hun hadde tjent retten til å bli der gjennom hennes innsats. Hennes opptreden ble imidlertid møtt med en blandet reaksjon. Mange seere var lite sympatiske, og påpekte at hun selv hadde gått inn på eiendommen uten tillatelse.
Guardia Civil dokumenterte situasjonen, men kunne ikke fjerne den nye okkupanten uten en formell klage fra den lovlige eieren. I spansk lov trenger politiet vanligvis enten eierens forespørsel eller en rettskjennelse for å gjennomføre en utkastelse. Siden Garrido ikke har eierrettigheter, kunne ikke myndighetene handle på hennes vegne.
Reaksjonene på nettet avslører en splittelse i den offentlige opinionen. Noen fant hendelsen morsom og beskriver den som karma, og spøker med at hun opplevde det samme som hun selv hadde gjort år tidligere. Andre har kritisert ideen om at noen tar ferie i utlandet samtidig som de hevder at de ikke har råd til husleie. Samtidig har mange påpekt vanskeligheten med å beskytte tomme eiendommer, og spenningen regjeringen har skapt ved å ‘belønne kriminalitet’.
Et sentralt og gjentakende spørsmål er: Hvorfor bør byrden med å huse de trengende falle på lovlige private eiendomsbesittere i stedet for regjeringen, som har enorme ressurser til å tilby boliger – ressurser som finansieres av skattene til de samme eiendomsbesitterne?
Spanias okkupasjonslover er et emne for konstant kontrovers. Noen forsvarer dem som en beskyttelse for sårbare mennesker (kanskje hjemmene deres ikke har blitt okkupert ennå), mens andre antyder at Spanias okkupasjonslover er for lett å utnytte, og gir eksempler på okkuperte eiendommer i hendene på mafia-lignende syndikater (som leier ut disse hjemmene), og antyder at mange okkuperte hjem bebos av ikke-spanske innvandrere.
Garrido har prøvd å løse situasjonen direkte med den nye beboeren og ved å involvere naboer, men så langt har ingen av tilnærmingene fungert. Hun forblir låst ute av hjemmet hun en gang betraktet som sitt eget. Om utvikleren vil gå videre med en formell utkastelse eller la saken utfolde seg mellom de to kvinnene er fortsatt ukjent.
For øyeblikket står saken både som en personlig tvist og et offentlig samtaleemne. For noen er det et øyeblikk av poetisk rettferdighet, der en okkupant lærte konsekvensene av sine egne handlinger. For andre er det et større tegn på regjeringens svikt og forsømmelse av plikten.
